Språke vårt e ortofont!

Det jeg mener med at språket våres er ortofont er at det er lydrett skrivemåte, dvs at skriftspråket tilsvarer uttalen i stor grad.
(En motsatt normeringsmåte er etymologisk skriftspråksnormering.)

Fordelene med ortofon språknormering er at det blir enklere og både skrive og lese det. Ulempene derimot er at det fortsatt finnes forskjellige måter å snakke et språk på (da på grunn av dialekter) hvilket da gjør det veldig vanskelig, eller umulig, å finne en felles ortofon skriftnorm. Det at talemålet stadig forandrer seg gjør at skriftspråket også må endres, hvilket gjør saken verre igjen.

Rettskrivinga av 1907 og -1917

De mest ortofoniske og "fornorskende" forandringene i norsk skriftsspråk siden 1900 er muligens Rettskrivningen av 1907 og Rettskrivningen av 1917

Rettskrivningen av 1907 er mer eller mindre mest fornorskende (i forhold til idag) enn ortofonsk. Det hadde store følger for ortofonien, ja, men det var fordi norge kastet bort store biter av det danske i norske, forså å sette inn noe nytt. F.eks ble store deler bløde konsonanter byttet ut med harde konsonanter. Så b, d og g ble byttet ut med p, t og k hvilket gjør «Løb ud på gaden efter en kage» til «løp ut paa gaten efter en kake».

I rettskrivingen av 1917 bestemte de at istedet for å skrive aa så innførte de bosktaven å. Stum r ble fjernet i bestemt form, flertall i landsmålet slik at armarne ble til armane. Noe kalt en stungen d ifra norrønt ble også fjernet fra enkelte ord slik at lid ble til li og breid ble til brei.
I tillegg til dette ble noen ord norvagisert.
Chauffeur ble sjåfør
Chocolate ble sjokolade
Douche ble dusj
Milieu ble miljø

Koffår må språke vårres normeres? (Personlig teori)

Man kan stille spørsmål til dagens norsk på hvorfor det forandres så mye på det, og jeg har tatt meg bryet meg å komme opp med en personlig teori: Med tanke på at språket vårt er såpass ortofont, er vi nødt til å å forandre på skriftspråket på grunn av forandringer i talespråket. Det norske språket tar ofte til seg nye ord, spesielt fra engelsk, eller lager egne ord for ord ifra andre land/kulturer. Etter at ordet er blitt brukt i lang nokk tid blir det da tatt opp i den norske ordbok. Et eksempel, ordene kommer først inn som engelsk og blir brukt på den måten, senere etter at ordet er blitt brukt lenge blir det senere fornorsket for å få inn et element av ortofoni og å gjøre det til et Norskt ord.
-Et eksempel på et ord som kom fra et annet land og ble fornorsket:
Chauffeur var opprinnelig fransk, men ble omgjort til sjåfør og ble da norskt.
-Et eksempel på hvor vi kommer opp med nye ord:
Ipad, fra firmaet Apple er noe de fleste har hørt om, men i media har det ofte blitt ommtalt som et lesebrett. Ordet lesebrett er nå et ord som ofte blir bruk og er på vei inn i det norske språk offesielt.

Kæm, ka å koffår?

Hvem er det som normerer språket våres? Hva normerer de? Og hvorfor?
Idag er språkrådet en av de som normerer det norske språk, og det er idag somoftest snakk om fremmedord, ord fra andre land, og de gjør det for å holde språket våres norskt.
Språkrådet lager også avløserord til de nye fremmedordene som kommer inn i det norske språk, og har en egen avløserord-ordliste hvor du finner en god del engelske ord med sine tilsvarende norske avløserord. Idag kan man kanskje påstå at engelsk er DET internasjonale språket, og det er kanskje derfor vi tar til oss så mange ord fra spesielt engelsk. En annen grun til det er jo også selvfølgelig internett, hvor 60-80% av sidene er på engelsk, og som mesteparten av befolkningen bruker daglig. Og med tanke på at det eksisterer ting rundt om i verden som kanskje ikke norge har, og du skal fortelle om det videre til noen andre, har du jo ikke noe norskt ord å bruke for den tingen i begynnelsen. Så da forteller du om det du har oppdaget, og navngir det med sitt engelske navn. Da når dette ordet blir såpass mye brukt, tar Språkrådet, eller noen andre, dette ordet og prøver og lage en norsk verson av det, med norske bokstaver, norske regler og ikke minst, en ortofon skrivemåte.
>

Personlig synes jeg dette er en grei måte å holde språket norskt på. Ikke det at det er nødvendig, men en grei måte når det først skal gjøres.