Språke vårt e ortofont!


Det jeg mener med at språket våres er ortofont er at det er lydrett skrivemåte, dvs at skriftspråket tilsvarer uttalen i stor grad.
(En motsatt normeringsmåte er etymologisk skriftspråksnormering.)

Fordelene med ortofon språknormering er at det blir enklere og både skrive og lese det. Ulempene derimot er at det fortsatt finnes forskjellige måter å snakke et språk på (da på grunn av dialekter) hvilket da gjør det veldig vanskelig, eller umulig, å finne en felles ortofon skriftnorm. Det at talemålet stadig forandrer seg gjør at skriftspråket også må endres, hvilket gjør saken verre igjen.

Rettskrivinga av 1907 og -1917


De mest ortofoniske og "fornorskende" forandringene i norsk skriftsspråk siden 1900 er muligens Rettskrivningen av 1907 og Rettskrivningen av 1917

Rettskrivningen av 1907 er mer eller mindre mest fornorskende (i forhold til idag) enn ortofonsk. Det hadde store følger for ortofonien, ja, men det var fordi norge kastet bort store biter av det danske i norske, forså å sette inn noe nytt. F.eks ble store deler bløde konsonanter byttet ut med harde konsonanter. Så b, d og g ble byttet ut med p, t og k hvilket gjør «Løb ud på gaden efter en kage» til «løp ut paa gaten efter en kake».

I rettskrivingen av 1917 bestemte de at istedet for å skrive aa så innførte de bosktaven å. Stum r ble fjernet i bestemt form, flertall i landsmålet slik at armarne ble til armane. Noe kalt en stungen d ifra norrønt ble også fjernet fra enkelte ord slik at lid ble til li og breid ble til brei.
I tillegg til dette ble noen ord norvagisert.
Chauffeur ble sjåfør
Chocolate ble sjokolade
Douche ble dusj
Milieu ble miljø